Ikke lenger en uke.

Jeg ligger i senga. Klokka viser alt for mye
Øynene blir tyngre og tyngre i takt med intens snorking fra han vedsiden av
Med ett kjenner jeg det, jeg hiver etter pusten.
Det kiler i magen i det beina letter fra bakken
Jeg blir kvalm, urolig, innestengt. Alt på en gang.
Panikken brer seg
Jeg prøver å puste
inn ut... inn ut..

Rolig

Jeg har reist med fly mange ganger før. Å ja da, med familien spredd utover vårt langstrakte land er det ikke bare bare å hive seg i en bil.
Det gikk helt fint også. Men for to år siden. Da sa det stopp

Jeg husker ikke så mye fra turen på knappe 40 minutter. Jeg gråt når vi tok av og jeg gråt når vi landa.
Det er et under at hånda til sidemannen ikke ramla av. Det var den som berga meg.
Klamrende, klengende
varm, kald, svett.
Som en blodtørstig flott hang jeg meg fast.

Hvem skal jeg suge meg fast på nå?
Blir jeg tvunget til å overgi meg?
Må jeg gi fra meg all kontroll?
Legge livet mitt i hendene på et annet menneske med uniform og pilotbriller.

Jeg har ingen konklusjon. Ikke nå. Ikke enda.

Det kan jo hende det går helt fint.

Bilde lånt av fine Eli som er syv hakk tøffere enn meg!